Hei!

Ja, da har det gått både vinter og vår siden sist. Det er selvfølgelig bare noe jeg sier, for sannheten er at det bare har gått vinter. Men det har det til gjengjeld gått mye av, syns jeg. Det har til og med gått litt jul og mye nytt år. I førjulstiden fikk jeg meg et ordentilg sjokk, som har hengt i til langt utpå nyåret, nesten enda vil jeg faktisk si. Det var jo sånn, ikke sant, at både Russeberta og Lillebror flyttet ut i fjor høst (se tidligere innlegg f eks «Tomt rede»). Så skulle de komme hjem til jul, noe jeg gledet meg overraskede mye til. Jeg ryddet rommene deres skikkelig fint, sånn som bare en mamma med et kjempesnev av OCD (spør en voksen) kan. Toppet det hele med å legge fram aldri så lite julegodis og skrev en sånn koselig mamma-lapp med velkommen hjem, hjerter, klem og ja, du vet #toomuchmom?

Det neste som skjer er at det er innbrudd i heimen. Hva gir du meg? Rett før jul lism? Makan! Det var ekstra trist at det først og fremst var ungdommenes rom som var rasert og endevendt. Det ene rommet verre enn det andre. Så mye forgjeves rydding! Jeg skimtet kun et lite hjørne av godisposen med skumnisser, ellers var det fullsendig kaos så langt øyet rakk. Ord blir fattige. Hvem får seg til å gjøre noe sånt? I en såpass kritiske situasjon er det om å gjøre å holde hodet iskaldt og handle raskt og effektivt.

Jeg fikk fatt i en pose Cheese Doodles fra kriselageret, åpnet PC,n raskere enn svint og satt meg ned med Netflix og en slant lunken hvitvin. Etter et par episoder av Doctor Foster følete jeg meg helt i water og var klar til å ta inn over meg skadeomfanget. I det jeg lister meg inn på det første ungdomsrommet hører jeg en kjent stemme der inne: 

– Hei mamma, hvorfor banker du ikke på? 
– Å hei, ER du her? Vel, vi må vel få anmeldt innbruddet. 
– Innbrudd? Hvor? Ikke tull da. Det er jo bare tingene mine!
– Ehh, nettopp. Seff. Hehe. Dine ting ja. Over alt.Ser det nå. Nei, nei. Ikke no’ stress. Bare la det ligge. Mest skittentøy kanskje? Velkommen hjem da!
– Takk! Og forresten, jeg er ikke så veldig glad i skumnisser.

Nei, da så Og nå er det ryddig igjen, for det meste. Men Doctor Foster har rotet det bra til for seg selv må jeg si. 

Russebertemamma logger av for å #rydde #sepånetflix #sjekkeblogglisten

Shocking og shocking….. Foto: Ja, hadde tatt for lang tid å male dette vettu. 

Hei!

Endelig var den her. Den kvelden i året som mange barn gleder seg nest mest til. Bare slått av julaften. Jeg har gått tur i duskregn på glinsende svart asfalt. Sett lyset fra hundre uthulte gresskar. De stirret på meg med lysende øyne, brede smil og ingen hjerne. Der i mørket har jeg passert grupper av skrålende, leende tusser og troll. Gjenferd, monstre og blodige prinsesser med sjokolade rundt små munner. Megetsigende nikk og blikk fra foreldre som følger. Kvelden er magisk skummel og samtidig trygg. Fordi dere er sammen. 

I det jeg er på vei inn gjennom ytterdøren hjemme, snur jeg meg og ser et lite spøkelse der ute i mørket. Han sakner farten og ser tilbake på meg gjennom to hull i et laken. Den lille hånden holder hardt i hanken på den oransje bøtten med gresskarfjes. Vi ser på hverandre. Lange sekunder tikker mellom oss. To skritt foran går pappa. Men det hjelper liksom ikke, for det jeg ser er et veldig ensomt og stille spøkelse. Det blir ikke det samme å skrike og skråle for seg selv. Eller med pappa. Ikke det samme i det hele tatt.
Hjernen min spoler mange år tilbake. Vi er hjemme. Jeg lager middag og roper fra kjøkkenet. 

– Hvem skal du gå knask eller knep med? Det er andre gang jeg spør og og jeg vet at du hører meg. Så skjønner jeg hvorfor du ikke svarer. Må svelge to ganger. Vet ikke helt hvordan jeg skal løse dette. Men jeg løser det likevel. Noen timer og telefonsamtaler senere sender jeg et lite selvlysende skjelett ut i natten. Med en oransj bøtte i en liten hånd og ull under det syntetiske kostymet fra Nille.

Noen ganger vokser små, ensomme spøkelser opp og blir store og fortsatt ensomme. Det er heller ingen spøk. Andre ganger går det bra. Man har fine folk å henge med. Også på Halloween. Man har egne penger. Kjøper sitt eget godis og ser på film i et land langt borte. 

Sammen er vi mindre alene. Det er ikke mine ord, men jeg skulle ønske jeg hadde skrevet dem først. Til det lille spøkelse som jeg så på Halloween, jeg vil at du skal vite dette: Jeg så deg. 

Russebertemamma logger av for å #hentekleenex #tenke #sjekkeblogglista 

Det er skummelt å være alene. Foto: En dude på Pinterest. Takk! 

Hei! 

Vi utvider og søker deg som vil være en del av et stort globalt nettverk i stadig vekst.  Da akkurat denne stillingen ikke har vært besatt tidligere er det store muligheter til å utforme sin egen arbeidshverdag/natt. Stillingen passer ikke for alle, men det vet du ikke før du har begynt og da er det dessverre for sent, så vi oppfordrer alle til å søke samma hva. (NB! TIL HANNE I HR – HUSK Å FJERNE DENNE SETNINGEN FØR ANNONSEN GÅR I TRYKKEN!) 

Stilling: Mamma 

Arbeidstid: 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 365 dager i året (366 dager hvert fjerde år). Nattarbeid må påregnes og anses som svært sannsynlig i lange perioder.

Ferie: Sannsynligvis ikke. 

Arbeidssted: Vi holder ikke til i lyse, trivelige lokaler med tøffelavstand til vannkanten, men er likevel sentralt plassert veldig nær deg. Gode muligheter for hjemmekontor, både i oppstartfasen og senere. 

Kvalifikasjoner:  Du er åpen, snill, fleksibel, lyttende, tålmodig, snartenkt og trives i et til tider hektisk miljø med mange uforutsette og stadig skiftende utfordringer. 

Utdanning: Det er (merkelig nok) ingen krav til formell kompetanse, men vi anser det som en fordel at du har høyere utdanning innenfor følgende fagfelt: ernæring, pedagogikk, helse, jus, sport/fritid, psykologi, økonomi, forsikring, logistikk, kunst/kultur (herunder gode sangferdigheter) og renhold.

Det forventes at du på årlig basis kan ta ansvar for avvikling av viktige eventer (les: bursdager) og at du evner å fornye konsepet for disse fra år til år. Det er en selvfølge at eventet ikke ligner på noe som tidligere har vært gjennomført i konkurrerende virksomheter. Personlig egnethet kan veie tyngre enn formell kompetanse.Men bare kanskje. 

En del reising må påregnes. Særlig korte reiser mellom hjemmet og barnehage, skole, svømmehall, alpinanlegg, fotballbaner, hoppbakker, turnhaller og nær sagt alle ander tenkelige og utenkelige steder. Førerkort kl B er ikke et absolutt krav, men en ubetinget fordel. 

Tidligere erfaring: Du trenger ingen erfaring for å søke. 

Lønn: Etter avtale og kvalifikasjoner. NOT! HAHAHA! Selvfølgelig får du ikke lønn. Det skulle tatt seg ut. Tvert i mot. Dette koster deg en god del, også økonomisk. 

Søknadsfrist: Snarest. Merk din søknad med: «Verdens viktigste jobb». 

Menn oppfordres til IKKE å søke. Tross alt. 

Russebertemamma logger av for å #bade #lageknekkebrød #sjekkeblogglista

Gøy å blogge! Foto: En lykkelig blogger. 

 

Hei!

Jeg har drukket smoothie med blåbær og proteinpulver, meditert og styrta to kopper te. Klokken er 06:15.Jeg har skrevet at det har blitt så stille her. I dag skal jeg følge opp med å snakke litt om lyd. For lyd kan bringe oss nærmere hverandre og den kan skape avstand. Høy musikk fra barnerommet er et sikkert tegn på at rommet må omdefineres. Fra nå av, er det et ungdomsrom. Det er mange år siden det skjedde her i huset, men jeg husker det. Det skjer omtrent samtidig som du merker at lukten forandrer seg. Det er ikke bare sure sokker, det er lukten av hormoner. Så små, så usynlige, så utrolig transformerende. Hvorfor spiller de så høyt der inne? For for å overdøve meg? Stenge meg ute? Signalisere at de ikke bryr seg? 

I RT tar de det helt ut med leide, svinedyre lydannlegg i bussen. Turbosound Flashlight som pumper ut russesanger med 140 dB i kastene. Det er helt sinnsykt høy lyd. Faktisk så øredøvende at alle må ha ørepropper, for å unngå varige mén. Her KAN det være lettere å få øye på paradokset, enn logikken. Men jeg skjønner at det er fordi jeg er eldre enn russ #selvinnsikt. Øreproppene var også dyre og ble levert i små, fine bokser. 

I helgen gjorde russebertepappa en kjempejobb med å koble hele Family Four opp på Spotta (Spotta? Se tidligere innlegg: «Russespråk for dummies – les foreldre og andre voksne»). Det ble litt kluss med spillelistene. Nå hører jeg en del på Jul i Blåfjell. Det minner meg om at Russeberta kalte Lillebror for Krekling i flere måneder etter at han ble født. Hvis du ikke har sett Blåfjell gir det ikke mening, men det holder at du skjønner at det var veldig søtt. I årene som fulgte hadde jeg en blånisse og en rødnisse som spratt rundt med tunge luer og votter med dusk. Var det da de bestemte seg for farge?

For svosj, så hadde jeg russ. Først en blå og så en rød. Og jeg var på foreldrerulling, en minnerik natt med snus i begge ørene og en neonfarget ørepropp under overleppa. De stengte oss ikke ute, men inviterte oss inn. Fordi de bryr seg.Tror jeg. 

Russebertemamma logger av for å #skruoppmusikken #mimre #sjekkeblogglista

Ruller med Waveshaper (fortsatt lettest å uttale når man er brisen) Blåfjell har lukket seg for lengst og vi er fortsatt ute.
Foto: Sjekk skyggen!
 

Hei!

Det er tidlig morgen i stuen. Jeg er halvveis nede i den andre tekoppen og har tatt min daglige håndfull med vitaminer, mineraler og fettsyrer. Det er en del av mitt morgenrituale. Det er sunt for psyken min med rutiner Utenfor de upussende vinduene er den kjente utsikten innhyllet i stummende mørke Jeg ser på klokken og tenker at solen må ha forsovet seg og mistet bussen. Så husker jeg at det er oktober og at det ikke er mitt ansvar å få den opp.

Det er så stille her. Rommene til Russeberta og Lillebror er akkurat like rene og ryddige som i går. Jeg kjenner på hvordan det er å være mamma på avstand. Og så lurer jeg på hvordan det er å være dem akkurat nå. Jeg håper de har fått med seg det de trenger. At jeg har klart å pakke ned det viktigste og at bagasjen deres ikke har blitt for tung og full av uvesentligheter. Like galt blir det om den har blitt for lett og at de mangler noe vesentlig. Akkurat nå kjenner jeg at det å være mamma er det mest krevende jeg har gjort. Og det mest givende. Og helt sikkert det viktigste, selv om prioriteringene mine ikke allitd har gjennspeilet det.

Og så husker jeg en kveld for lenge, lenge siden. Kveldsmaten var spist og små tenner pusset. Boka var lest og sangene sunget. Det var helt stille i rommet og du lå under en blå dyne med Max Mekker-motiv. Jeg trodde du hadde sovnet. Jeg hadde nesten sovnet selv. 

– Mamma?
– Ja?
– Uten deg går verden under. 
 

Det er skikkelig, skikkelig stille her. Jeg hører så godt hva jeg tenker. Solen har endelig kommet seg opp, helt selv. Det ser ut til å bli en veldig fin dag. Og du. Mellom oss. Om kvelden, før jeg legger meg, stikker jeg hodet inn på de tomme rommene deres og sier «god natt». 

 

Russebertemamma logger av for å #taendaenkoppte #finnevinterjakka #sjekkeblogglista

Så ble det lyst. Foto: Russeberta faktisk. For lenge siden. 

 

Hei!

Når kidsa flytter ut sitter det to typer foreldre igjen hjemme i det tomme redet. De som syns det er tomt og rart og trist. Og de som er litt mer som meg. Altså, ikke det at det ikke er litt rart og tomt, men trist, det er det ikke. Jeg hadde akkurat fått ryddet opp ganske grundig her og vasket på steder som sannsynligvis ikke hadde blitt regnet som boareal. Jeg hadde renset vinduskarmen for snus og samlet inn skitne tallerkner, halvfulle glass og bestikk som jeg serr trodde vi hadde mistet, Akkurat i det jeg ser bunnen av skittentøyskurven og er i ferd med å legge sammen det siste nyvaskede paret med sokker, ringer mobilen. 

– Hei mamma. Sanver du meg?
– Ehh,hmm. Ja, veldig! (Jeg lyver så overbevisende at jeg et øyeblikk tror på det selv). 
– Du trenger ikke være lei deg lenger. Jeg kommer over til helgen!
– Hvilken helg da lism? 
– Nå, denne helgen, fra onsdag til søndag. Jeg tar med meg en del skittentøy, vaskemidlet her lukter ikke så godt. 
– Ehh, å ja, så KJEMPEFINT da. 

Og så kommer hun hjem og det er faktisk veldig hyggelig. Og vipps er helgen over og hun skal reise hjem. For det er ikke dette som er hjem lenger nå. Akkurat det der kan være litt forvirrende, syns jeg. 

Ja, okay da, Jeg sneier innom snapmap og sjekker hvor de er. Og det er litt stille her. Og det er jo litt hyggelig å ha noen å lage mat til egentlig. 

På rommet til Lillebror henger en rød russedress og minner meg om at alt går over. (Kanskje bortsett fra lukten av den dressen). Han er ikke så meddelsom, og finner fort et påskudd til å legge på, hvis vi en sjelden gang snakker sammen. Men nå har jeg har funnet et triks som virker: 

– Hallo, det er mamma. Trenger du penger? 

Russebertemamma logger av for å #sendepenger #sjekketomskittentøykurv #lagemattilén

Foto: Meg, hvem ellers? Jeg er jo alene her! 

 

 

Ciao ciao a tutti! 

– Kunne du tenke deg å reise på storbyferie med pappa kanskje?
– Det spørs hvor. Det må være insta Worthy.
– Insta what?
– Worthy…Det må se bra ut på Insta. Skjønner?
– Ehh ja og nei. Mest nei, egentlig.

La meg begynne med å innrømme at jeg er en kløne på sosiale medier. Noen ganger tror jeg at jeg har skjønt det. Det er da det går dårligst. Skjønner du noe av kommentarene på på ungdommenes bilder? Da er du under 25. 

For noen dager siden skulle jeg hjelpe berta med ta noen bilder til Insta #verdigsted De skulle tas i vannet, hvor ellers. Det var litt ujevn bunn og litt bølger, men samma det. Mobilen hennes er visstnok vannett (og det burde den jaggu være til de prisen).

Vi pådro oss temmelig mye oppmerksomhet der ute i bølgene, for det var mange poseringer som skulle prøves ut og jeg sto heller ustøtt.

De første 127 bildene måtte kasseres i sin helhet. Bikinien satt skjevt.

– Herregud mamma, det må du da ha sett?
– Jeg trodde den skulle være sånn. Men gjør det noe egentlig?
– Om det GJØR NOE? Hva vil de tusen og fjaksten følgerne mine tro?

Vi tok et par bilder til og vel tilbake på solsengen bladde hun gjennom i et imponerende tempo.

– Jeg må bare slette alle 179.
– Alle? Serr?
– Ja, du suger til å ta bilder.
– Bare hyggelig. Si fra om du trenger mer hjelp.

Og språkforvirringen fortstter. Ikke nok med at jeg sliter med italiensken, jeg er også til enhver tid omgitt av min nye danske familie her i Italia. Nå skylder jeg noen fire og halvfjoms euro, men jeg aner ikke hva det betyr. Tryggest å gi tilbake en hundrings.

La Mama della Russeberta logger av for å #sjekkeinsta #sjekkeskillet #sjekkeblogglista

PS I ettertid har jeg sett to av bildene på Insta. Sletta du liksom. Ha!

Det er utrolig viktig å kunne le av seg selv. Foto: Ja, jeg vet. Ikke bra. Burde vært sletta. 

 

Ciao a tutti voi!

Endlelig er russetiden over. Skal hilse og si at den hang i en god stund. Særlig for meg. Kan det være fordi det er tredje året PÅ RAD med russefeiring i huset vårt? Den riktig gode nyheten er at jeg tror det blir siste gang neste år #RT2019 ass.. Nå tror du kanskje at jeg har fire barn. Neida, det skulle tatt seg ut.

Folk spør hva jeg skal blogge om nå lism. Frykt ikke, livet mitt er fullt av ting å blogge om. Livet mitt ER som en tøysete blogg faktisk.

Jeg kan for eksempel fortelle at jeg for tiden hviler ut i Italia. Ett og et halvt år med italienskundervisning har virkelig gitt resulteter! På lørdag hilste jeg på vaskedamen, fortalte hva jeg het og takket henne overstrømmende for at hun kom og vasket for oss. Jeg gestikulerte ganske mye #someninnfødt Derfor så det virkelig ut som jeg snakket italiensk. Syns jeg. Så avsluttet jeg, ganske elegant, med å si at hun bare kunne komme ned på stranden med nøklen når hun var ferdig. (Praktisk nok er det bare èn eneste nøkkel til leiligheten, vi er tross alt i Sør-Italia).

Etter noen timer, okay, veldig mange timer, begynte jeg å ane ugler i mosen, eller som vi sier her gufi nella palude (jepp, det høres mer alvorlig ut). Etter litt frem og tilbake viser det seg at le chiave er INNE I LEILIGHETEN. Og leilighetne er låst. Veldig låst lism. Hæ? Jeg antar at vaskedamen rett og slett ikke snakker italiensk. Hva gir du meg? #uflaks #stige #klatre

Ellers går det over all forventning. Og jeg kommer sikkert til å klare å spise opp 2 kg salami. Seriøst, kan det være så vanskelig å høre forskjell på hekto og kilo? Han var sannsynligvis heller ikke italiensk, han fyren i kjøttdisken. Makan! (Stefano, hvis du leser dette: Ja, jeg kommer på kurs til høsten igjen) 

 

La Mama della Russeberta logger av for å #sjekkeordboken #sjekkeyr #sjekkeblogglista

Gått meg litt bort kanskje? Foto: Så absolutt. 

Hei!

Jeg vet at du er mer enn en russ. Hvordan ble russetiden for deg? Hva drømte du om?  Ble det sånn? Det er under tre døgn igjen. Jeg hører bassen fra en russebuss i det fjerne. Snart er RT over. Det er mye som skjer etterpå også faktisk. Hvordan har du tenkt å skape akkurat det livet du vil leve? Det er egentlig ingen andre som bestemmer. Det er deg. Det er ca fem uker igjen på skolen. TIl høsten står ikke pulten din der og venter på deg, slik den har gjort i 13 år. Det trygge klasserommet er ikke ditt nå. Alt det som du er så sykt lei av. Men du kommer til å savne det. Se tilbake  og tenke at det var fint å være en del av noe større. At noen ventet på deg, enten på skolen eller hjemme. At noen fulgte med, brydde seg.

Du har ikke vært der hvor jeg er. Men jeg har vært der hvor du er. Selv om det kan være vanskelig å tro. Hvis jeg visste alt jeg vet nå, da jeg var 18-19 år….For et liv jeg skulle ha laget for meg selv!

Men jeg har ikke svarene, selv om jeg har vært der du er. Du må finne dem selv. Dine svar. Det er du som skal skape og leve ditt liv. Vi som er russeforeldre har gitt dere verktøy, men det er dere som skal bruke dem. 

Å bli voksen handler om å ta ansvar for seg selv, for sine handlinger og behov. Det handler om å sette grenser. Om å definere hva som er innenfor og utenfor. For deg. Mange voksne er ikke voksne. Det er forskjell på å være voksen og moden. For å modnes trengs det mer. Mer enn dagene som kommer og går og gjør deg eldre. Vi kan ikke velge hvilken jord vi plantes i, men det er der vi må prøve å blomstre.  

Alle foreldre gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger. Det gjør alle ungdommer også.Vi gjør feil og vi tilgir. Vi prøver og vi feiler. Vi tryner og vi reiser oss. Det er det det handler om. Å bli voksen. 

Russebertemamma logger av for å #sjekketempen #tellened #sjekkeblogglisten 

PS Hvis det står igjen et par hvite Converse i str 39 i bussen så er de mine. Det var så sinnsykt klissete på gulvet at jeg ikke fikk dem med meg hjem. Chikkelakke ass. 

Foreldretulling på rulling. Foto: Endelig vet jeg det. Det var meg! 

 

 

Hei!

Det er mandag og Lillebror har kommet hjem fra LS (spør en russ), jeg passerte rommet hans og så i sideblikket at han sto der inne i et hjørne og ordnet med ett eller annet. Jeg hadde et par ting å melde, så jeg begynte å snakke mens jeg gikk videre inn på badet, som for øvrig ligger i tøffelavstand fra Lillebrors soverom. Bare helt sånn malapropos (spør en voksen), så jeg nettopp at eiendomsmeglere nå kaller det «slippersavstand». Ærlig talt, jeg har nettopp vent meg til tøffelavstand, la oss ikke ødelegge det. Okay? Men altså, jeg snakker til Lillebror fra badet og samtalen forløper omtrent som følger:

– Du skjønner at du må på jobb nå, ikke sant? Det funker ikke å bare feste og feste. Du blir SYK av dette her (JEG blir syk av dette her, men det sier jeg selvfølgelig ikke). 
Lillebror responderer ikke så veldig,  men han protesterer heller ikke så da blir jeg liksom litt modig. 
– Livet fortsetter etter RT. Du skjønner det? At du kan spolere HELE resten av LIVET DITT nå? Er det verdt det? Hva hvis du mister jobben, lappen, kontrollen og hva vet jeg? 
Det er fortsatt bare stillhet fra russerommet. Hva skjer egentlig? Er han så enig med meg at han rett og slett ikke føler behov for si meg imot? Vel, vel, motet stiger i hvertfall hos meg, så jeg avslutter med følgende:
– Du vet, jeg prøver virkelig å være positiv, men det er ganske mye jeg ikke liker med RT. Jeg begynner å bli litt russten ass. Du vet, pengebruk, fyll, dop, beefing (her tar jeg noen skikkelige sjanser føler jeg).

Jeg skal til å avslutte med en skikkelig kraftsalve om nedsatt immunforsvar og antibiotikaresistens og stikker hodet inn på rommet hans og skal til å sette blikket i ham, men der, på toppen av russedressen er det ikke noe hode! Dette er alvorlig nok i seg selv, men det viser seg at heller ikke kroppen er inne i dressen! Den STÅR AV SEG SELV borte i hjørnet #hvaf… #skittendress Her passer det godt å legge inn en liten advarsel til OMO-elskende russeforeldre: Dressen skal ikke, jeg gjentar IKKE vaskes. Gjør som meg, kjøp inn neseklyper til hele familien. Det er riktignok litt slit å puste gjennom munnen i uke etter uke, men verdt det. 

Det viser seg at Lillebror sover og har hørt veldig lite, eller faktisk ingenting, av det jeg har sagt. Ja ja, jeg fikk i hvertfall sagt det! Og nei, jeg hadde ikke noe med brannen på Fornebu å gjøre. Så irritert er jeg ikke på RT #trossalt #elskerruss

Russebertemamma logger av for å #gledesegtilrebus #finnevaskebøtta #sjekkeblogglista

Det var da jeg hadde sydd med èn hånd en god stund at jeg kom på det med neseklype. Foto: Lillebror (uten dress)