Det hadde gått bra hele desember. Hver gang jeg åpnet postkassen holdt jeg pusten, hver gang den var tom slapp jeg pusten raskt ut mens jeg gikk de få skrittene bor til inngangsdøren din, låste meg inn og hang fra meg jakken på messingknaggen i gangen. Jeg har sluttet å rope – Hei mor, det er bare meg! Det lukter annerledes her nå. For hver ting vi rydder ut forandrer det seg. Og vi har ryddet ut mye. Du er ikke her lenger. Vi rydder deg ut. Ut av livet

Det er ikke alle som vet at du ikke er her lenger.

Du fikk alltid så mye julepost. Konvolutter og kort med nisser, hjerter og stjerner på. Bilder av barn og hunde jeg ikke kjente. Glitter. Så klarte du ikke å komme deg ut til postkassen lenger. Jeg tok inn post generelt og julepost spesielt. La det i den røde kurven. Du ble så glad for post! Så glad at jeg ofte tentke at du kanskje ventet på ett spesilet brev? Hele livet? Fra ham du aldri glemte? Han som ikke var far? Jeg vet ikke hva du ventet på.

Det er ikke alle som vet at du ikke er her lenger.

23. desember gikk det galt. Jeg så det lenge før jeg satt nøkkelen i postkassen og åpnet, det var post til deg. Med stjerner og frimerke fra nabolandet. Hjertet sank i meg. Brodern og jeg hadde jobbet så hardt for at dette ikke skulle skje! Vi finkjemmet hodene våre, adresseboken din, hjertene våre, du kjente så sinnsykt mange. Vi måtte få gitt besskjed! Vi måtte skrive, ringe, tekste, maile!

Det er ikke alle som vet at du ikke er her lenger.

Jeg setter meg i stolen din og ser på brevet. Skal jeg åpne det? Du lærte meg at det ikke er lov å åpne andres brev. Det er jo ditt brev, men du kan ikke åpne det. Jeg finner brevåpneren og lar det stå til. Leser ord som er til deg. Jeg blir litt deg mens jeg leser. Du ville blitt glad for dette brevet. Det var fra en som betydde mye for deg, men ikke fra en hemmelig mann. Så går jeg ut og kjøper det fineste kortet jeg finner i bokhandelen. Skriver tilbake. Forklarer. Forteller. Går til Posten og kjøper grisedyre frimerker. Det er fortsatt lille julaften. Det snør når jeg kommer ut.

Snart er det en til som vet at du ikke er her lenger.

Det er snart fem måneder siden jeg slapp hånden din. Du hadde du allerede sluppet min. For siste gang. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg holdt deg i hånden gjennom livet. Men jeg vet at jeg gjorde det denne uvanlig varme dagen i juli. Etterpå lå du der – helt stille og var ikke mor lenger. Midt i alt det varme ble du kald. Fire timer etterpå var jeg med å bar den kritthvite kisten inn gjennom bakdøren på krematoriet. Vekten av tapet var tyngre enn kisten vi bar. Tross alt.

Jeg går forbi stativet med de knall røde velourjoggedressene og prøver å ikke se dem. Lette etter en sånn i månedsvis, det var ikke så mye du ønsket deg de siste årene, men en sånn joggedress, det ønsket du deg. Jeg pleide å kjøpe en ny hver jul. Og en kalender for neste år. Samt en ringperm til de «viktige papirene».

Det blir ikke sånn mer.

Det var strevsomt for deg, å bli gammel, å bli så hjelpeløs. Så avhengig av andre. Det var slitsomt at du ble så avhengig av meg. Du visste det og jeg visste at du visste. Og så snakket vi ikke mer om det. Ikke om det heller. Hva snakket vi egentlig om? Jo, vi snakket om barna mine, om jobben og om at jeg skulle flytte. Dette siste førte alltid til denne lille replikkvekslingen.

– Jeg skjønner ikke hvorfor du skal flytte til Stokke, sa du. – Jeg skal ikke det, mor, jeg skal flytte til Svelvik. Fordi det er nær vannet. Jeg liker vann. Jeg ville aldri flyttet til Stokke! – Nei da så, svarte du og lot blikket hvile på noe bare du så. Du sukket, løftet blikket og så på meg med brune, våkne øyne. Det blinket som kråkesølv når lyset kom inn fra en bestemt vinkel. Gamle øyne. Du så lenge på meg, jeg vet ikke hva du så. Men det var fint å sitte stille sammen med deg. For en gangs skyld.

Det blir ikke sånn mer.

I fjor fikk vi ikke ta deg ut av sykehjemmet på julaften. Et usynlig virus hadde snudd verden på hodet. Du aksepterte det, men syns det var noe tull. Vi forsikret deg om at neste år skulle vi være sammen som vanlig med alt en julefeiring innebar. Du skulle sitte med nystelt hår og spise ostekjeks og drikke gløgg. Sølvguttenes vakre stemmer skulle fylle stuen og blande seg med lukten av pinnekjøtt og forventnig. Vi skulle glede oss over å være sammen.

Det blir ikke sånn mer.

Litt utpå julekvelden fikk jeg et blide av deg på sms. Du var utstyrt med en teit hatt og hadde grønt glitter rundt halsen. Smilet var definitivt påtatt. En velment gest fra en eller annen som var på kveldsvakt. Det beroliget meg ikke. Tvert imot.

Nå går vi inn i julen uten deg. Uten far. Uten min biologiske mor. Uten min biologiske far. Jeg skal feire min aller første jul som foreldreløs.

Sånn blir det heretter.

God og fredelig jul til deg og dine. Pass på hverandre.

Klem, Sunniva

En tid for å høste og en tid for å så. Jeg er ikke så vel bevandret i Bibelen, men det foresvever meg at sitatet er derfra. Høsten er i hvert fall tid for å høste, derom hersker det liten tvil. Nå driver jeg ikke med landbruk i tradisjonell forstand, så det er ikke helt innlysende hva jeg skal høste. Det samme ser ut til å gjelde for en god del folk med frukttrær. Nå er det jo ikke så mange store eplehager igjen på min kant, men ett og annet tre ser jeg på mine daglige spaserturer. Og de er så fulle av epler! Et Mekka for enhver slange med skumle hensikter. Men akk, de henger, og henger til de til slutt gir slipp. Da ligger de i fuktig gress, mer til glede for mark enn slanger. Da jeg var liten og bodde på landet (ja, Hosle var faktisk landet) hadde Herr og Fru Aas nedi bakken alltid en kasse med epler stående utenfor porten. «Værsågod – ta et eple» stod det med kraftige bokstaver på en treplate. Det tok jo bort mye av gleden med epleslang for oss som var små og mer lystne på eventyr enn epler, men likevel. Vi tok nok med oss ett og annet stort, rødt eple fra kassen på vei inn i skogen. Der, under hassel, lønn og gran var vi blant annet ivrige med å gi melk til pinnsvin.

– Mamma, du drepte jo veldig mange pinnsvin da du var liten, sier den voksne sønnen min. Han liker godt å minne meg på det.

– Ja, men vi visste jo ikke at de ble syke av melk da, svarer jeg.

– Mamma, de ble ikke syke, de fleste døde. Han ser alvorlig på meg med brune øyne.

Nå har jeg sjekket, «En tid for å plante, en tid for å rykke opp», skal det være. «En tid for å drepe, en tid for å lege», heter det også. Jeg er litt over i det nå. Å lege. Viktig å legge litt på den andre vektskålen, gjøre opp for meg så og si, for det var ikke meningen altså, det med pinnsvinene.

Jeg ønsker deg en god og forfriskende høstdag.

I Østen har de et ordtak som sier » Vis meg hvordan du puster og jeg skal fortelle deg hvordan du lever». Her i Vesten har vi hittil ikke lagt så mye vekt på viktigheten av riktig pusteteknikk. Jeg syns selv det har vært ganske irriterende når noen har bedt meg puste annerledes enn jeg gjør. Pust er ganske personlig. Jeg vet at jeg i perioder puster veldig overfladisk, særlig når det er mye som skjer. Gjennom de siste årene med yoga, mindfulness og meditasjon har jeg lært at pusten er helt essensiell. Alt begynner og slutter med pusten, bokstavelig talt. Så nå har jeg blitt en av de irriterende folka som ber deg huske å puste.

På fjellet er luften full av negative ioner – det er skikkelig bra, selv om det ikke høres sånn ut. Det er derfor vi liker fjelluft så godt. Her er jeg på «mitt fjell» i Rauland.

Vi kan påvirke livet vårt gjennom å lære oss å puste riktig. Pusten er den eneste kroppsfunksjonen som både er autonom (ikke viljestyrt) og viljestyrt. Rolig, dyp pust gjør oss avslappet og hjelper oss å stresse ned. Når vi puster rolig lurer vi hjernen til å tro at alt er i orden. Hvis jeg sitter i bilkø og har veldig dårlig tid passer jeg på å puste rolig og dypt. Hvis det likevel ikke er noe jeg kan gjøre for å komme fortere frem, så er det jo egentlig bare å slappe av. Det er bra for hjertet mitt og jeg kan spare stresshormonene til jeg virkelig trenger dem. For hvis det er noe som gjør oss slitne, så er det å gå med et unaturlig høyt nivå av stresshormoner i blodet.

Vi puster generelt veldig bra når vi er ute i naturen og beveger oss.