Les min blogg

Lev livet helt

Jeg har møtt mange mennesker i min praksis som terapeut. Noen av dem visste at de snart skulle dø.. Min behandling var da lindrende og alltid et supplement til konvensjonell behandling. Min jobb er å øke livskvaliteten i den tiden som er igjen. I samtale med disse pasientene var det noen ting som gikk igjen. Verdifulle betraktninger fra noen som går foran oss på veien. Det har vært tankevekkende for meg . Jeg tenker annerledes om livet mitt og hvordan jeg vil leve det. Vi trenger kanskje ikke bli dødssyke for å gjøre endringer? Det er naturlig at mennesker utvikler seg og vokser når de nærmer seg og tenker over sin egen død. Man skal aldri undervurdere et menneskes mulighet for utvikling. Vi reagerer alle forskjellig på vissheten om at vi skal dø. Anger, redsel, sinne, benektelse, er noen av følelsene som kan komme opp. Hvis man spør hva de ville gjort annerledes og hva de angrer på, så svarer de omtrent likt. 1. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot nok til å leve et liv hvor jeg gjorde det jeg selv var opptatt av, ikke det alle andre forventet av meg. Dette er den vanligste angeren av alle. I det øyeblikk mennesker innser at livet deres snart er over, er det lett å se tilbake på alle drømmene som aldri gikk i oppfyllelse. De fleste mennesker har ikke fullført halvparten av det de drømte om, og må dø med visshet om at de ikke fikk gjennomført drømmene sine, på grunn av valg de tok eller ikke tok. Det er veldig viktig å forsøke å gjøre et ekte forsøk på i det minste noen av drømmene vi har i livet. Fra det øyeblikket du mister helsen, er det for sent. God helse gir oss en frihet som veldig få av oss tenker over, før det er for sent. 2. Jeg skulle ønske jeg hadde jobbet mindre  Nesten alle sier dette. De gikk glipp av mye av barnas barndom og kvalitetstid med partneren sin. Før var det mest menn som angret på dette, nå som begge jobber utenfor hjemmet, tenker kvinnene det samme. Ved å gjøre en del valg i forhold til levestandard og velge hva som er virkelig viktig i livet, er det så absolutt mulig å leve et liv hvor du ikke har den samme høye inntekten som i dag. Å arbeide mindre gir deg mer tid til deg selv, familie og venner. 3. Jeg skulle ønske jeg var modig nok til å snakke om følelsene mine Mange mennesker undertrykker sine følelser for å unngå smerte og konflikter med andre. Vi legger lokk på det vi føler, særlig det vonde. Men alle følelsene ligger i en gryte, så derfor demper vi også gleden, kreativiteten og lykkefølelsen i oss selv. Vi blir numne og føler ikke så mye, vi utvikler ikke vårt fulle potensiale. Å undertrykke følelser kan i verste fall skape mentale sykdommer. Vi kan ikke kontrollere reaksjonene til andre mennesker. Men selv om vi ofte er redd for å si akkurat det vi mener, være ærlig, så vil en slik væremåte stort sett skape sterkere bånd til de menneskene vi har rundt oss. Om relasjonene dine ikke tåler ditt virkelige jeg, er det ikke noe tap om relasjonen ryker. Da var den ikke ekte. Bruk energien din riktig. Du har ikke ubegrenset av den. Husk at tid er en ikke fornybar ressurs. 4. Jeg skulle ønske jeg hadde opprettholdt kontakten med venner Ofte tenker vi ikke over hvor mye vennene våre har betydd, før det nærmer seg slutten. Mange av oss er så fokusert på oss selv at vi glemmer å pleie de gode vennskapene. Alle relasjoner trenger næring for å vokse og utvikle seg. Mange som skal dø, angrer på at de ikke brukte nok tid på vennene sine. Mange savner en venn på dødsleiet. Dette er ikke et uvanlig fenomen. Vi har travle liv hvor det er lett å miste kontakten med venner. Men i det øyeblikk du skal dø, har ikke de fysiske tingene som har vært i livet noen mening lenger. Penger eller status er ikke lenger viktig. Alt handler om kjærlighet og relasjoner når man skal dø, det er bare det som har fokus de siste ukene av livet vårt. Kjærlighet og relasjoner. 5. Jeg skulle ønske jeg hadde tillatt meg å være lykkeligere Denne er overraskende nok veldig vanlig. Vi tenker ikke over at lykke faktisk er et valg. Vi sitter så lett fast i gamle vaner og mønstre. Vi er så redd for hva andre måtte mene og tenke, at vi ikke kjenner godt nok etter, er vi lykkelig eller ikke? Vi streber alltid etter noe bedre. Utseende, status, jobb, hus; kanskje du egentlig er lykkelig, med akkurat det du har nå? Når du ligger på dødsleiet har det ikke så mye å si hva andre mennesker måtte mene om deg. Tenk så deilig å kunne gi slipp på den tanken, og dø med et smil om munnen. Livet er et valg. Det er DITT liv. Ta kloke, ærlige og bevisste valg. Velg glede. Velg kjærlighet.

I Østen har de et ordtak som sier » Vis meg hvordan du puster og jeg skal fortelle deg hvordan du lever». Her i Vesten har vi hittil ikke lagt så mye vekt på viktigheten av riktig pusteteknikk. Jeg syns selv det har vært ganske irriterende når noen har bedt meg puste annerledes enn jeg gjør. Pust er ganske personlig. Jeg vet at jeg i perioder puster veldig overfladisk, særlig når det er mye som skjer. Gjennom de siste årene med yoga, mindfulness og meditasjon har jeg lært at pusten er helt essensiell. Alt begynner og slutter med pusten, bokstavelig talt. Så nå har jeg blitt en av de irriterende folka som ber deg huske å puste.

På fjellet er luften full av negative ioner – det er skikkelig bra, selv om det ikke høres sånn ut. Det er derfor vi liker fjelluft så godt. Her er jeg på «mitt fjell» i Rauland.

Vi kan påvirke livet vårt gjennom å lære oss å puste riktig. Pusten er den eneste kroppsfunksjonen som både er autonom (ikke viljestyrt) og viljestyrt. Rolig, dyp pust gjør oss avslappet og hjelper oss å stresse ned. Når vi puster rolig lurer vi hjernen til å tro at alt er i orden. Hvis jeg sitter i bilkø og har veldig dårlig tid passer jeg på å puste rolig og dypt. Hvis det likevel ikke er noe jeg kan gjøre for å komme fortere frem, så er det jo egentlig bare å slappe av. Det er bra for hjertet mitt og jeg kan spare stresshormonene til jeg virkelig trenger dem. For hvis det er noe som gjør oss slitne, så er det å gå med et unaturlig høyt nivå av stresshormoner i blodet.

Vi puster generelt veldig bra når vi er ute i naturen og beveger oss.


Jeg var mer enn betenkt da jeg gikk opp trappen. Her var jeg, 44 år, stiv som en stokk og på vei til min første yogatime. Ville det i det hele tatt være mulig å gjøre yoga med denne kroppen? Den hadde ikke akkurat vært trent og tøyd særlig mye de siste årene. Da jeg kom inn i salen ble mine fordommer bekreftet ganske umiddelbart. Jepp, det var som jeg tenkte. Her lå det en gjeng damer i behagelig treningstøy med pute under knærne, lukkede øyene og irriterende rolig pust. I vinduskarmene stod levende lys og orkideer. En slags oase av stresseende ro. Det var ikke for sent å snu. Men på den annen side, jeg hadde jo betalt.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er sunniva_003-1030x687.jpg

På en ledig matte la jeg meg ned og gjorde sånn som de andre. Minus den irriterende pusten selvfølgelig. Det får være grenser. Jeg himlet med øynene bak lukkede øyelokk og gledet meg til dette var over. Stålsatt for hodestående bet jeg tennene sammen og var klar til å møte min skjebne. Timen startet overrskende rolig, litt strekk av nakken og sirkler med overkroppen skulle jeg alltids klare. Det ble litt mer anvansert etter hvert, men selv halvveis ute i programmet hang jeg forsatt med i svingene. Jeg praktiserte yoga! Jeg likte det!

Etter 70 minutter var det tid for avslapping. De sier at savasana (corpse pose) som ofte brukes til avslapping på slutten av timen, er den vanskeligste stillingen. I så fall er jeg veldig god i yoga. Såpass god at jeg kan holde kurs i å ligge rett ut og hvile, om noen har behov for det.

Alt dette skjedde for omtrent åtte år siden. I går rullet jeg ut matten min og la meg med en pute under knærne (gir veldig god avlastning for korsryggen faktisk) og lukket øynene. Jeg pustet dypt inn gjennom nesen, med lyd, og slapp pusten like rolig ut, med enda litt mer lyd. Hun nye ved siden av meg himlet med øynene. Eller, jeg tror i hvert fall det.

Namaste godtfolk

I snart syv år har jeg brukt mindfulness og meditasjon nesten hver dag. Teknikkene har hjulpet meg å manøvrere trygt over store og små humper og dumper på livets landevei. Store som i skilsmisse og dødsfall, små som i bilkø og uventede regninger. Jeg brenner for å hjelpe andre til å lære å bruke disse verktøyene. Min visjon er at hele Norge skal meditere. Hårete, utopisk urealistisk? Tja, jeg liker å sette meg høye mål. – Sikt på stjernene, så treffer du kanskje månen, var det en som sa til meg for noen år siden. Okay, tenkte jeg.

Meditasjon gjør underverker i en hektisk hverdag.

Hva er egentlig mindfulness? Hvorfor snakker man om å «tømme hodet», når ordet mindfulness, bokstavelig talt, egentlig beskriver det motsatte? Det er et betimelig spørsmål og det finnes et godt svar. Det korte svaret er at mindfulness er misvisende. Egentlig finnes det en norsk og bedre måte å beskrive fenomenet på, nemlig «oppmerksomt nærvær», men selv om jeg er veldig glad i det norske språket, så høres det ikke fullt så bra ut. Sannsynlgvis er det derfor den amerikanske ordet har blitt det vi helst bruker. Selv om det ikke er dekkende. Jeg må innrømmet at jeg også liker best å bruke ordet mindfulness. Selv om jeg er veldig glad i norsk språk.

Jeg bruker mindfulness og meditasjon litt om hverandre, men det er ikke helt det samme. Mindfulness handler mest om å være oppmerksomt tilstede her og nå. Være i øyeblikket. Vi har også et tredje begrep, awareness, som betyr bevissthet. Vi kan bruke disse to tingene sammen og da er vi på god vei mot meditasjon. Og det er en skikkelig farbar vei. Forskning viser at det er positiv og målbar forandring i hjerneaktiviteten hos de som mediterer regelmessig. Pust er en naturlig vei inn i mindfulness og meditasjon.

Her har du en enkel pusteøvelse – firkantpust – som du kan lære i en fei og gjøre hvor som helst: Sitt i en behagelig stilling, på gulvet eller på en stol, hold ryggen rett. Lukk øynene, hvis det kjennes bra, eller la blikket hvile på gulvet foran deg. Observer pusten din. Pust ut og inn gjennom nesen, uten å forandre pusten. Bare observer hvordan den flyter ut og inn.
Trekk pusten rolig inn mens du teller til fire. Hold pusten inne mens du teller til to. Slipp pusten rolig hele veien ut mens du teller til fire. Hold pusten ute mens du teller til to. Fortsett med denne pusterytmen i 5-10 sykluser til. Om du syns det kjennes greit, kan du etter hvert øke til fire tellinger når du holder pusten også, så firkanten din får like lange sider.

Lurer du på noe? Jeg er her og hjeper deg veldig gjerne. Legg i gjen en kommentar eller ta kontakt med meg via kontaktskjemaet på siden min.

Namaste

I november var jeg på OSHO Int. meditation resort i Pune, India i fire uker. Det var min fjerde tur til India, så dette her med retreat, det hadde jeg inne. Trodde jeg. Dette viste seg å være litt annerledes. Før hadde jeg sittet med beina i kors og stirret inn i et stearinlys etter en avslappende dag ved bassenget. Det var lett å jukse også faktisk, jeg kunne lukke øynene litt når ingen så det. Det var ikke fullt så lett der nede i Pune. Morgenmeditasjon het Dynamic, og jeg skal hilse og si at det var et dekkende navn. Når du har pustet ut gjennom nesen skikkelig hardt og raskt i ti minutter, danset, skreket og så hoppet opp og ned i ti minutter med armene over hodet samtidig som du sier ho-ho-ho med full styrke, ja da skjønner du at meditasjon, det er egentlig nesten det samme som crossfit.

Sammen med en Indisk gud i hagen på OSHO Int. meditatin retreat.

På resorten gjorde jeg blant anent noe som kalles The Mystic Rose. Vi var en gruppe på 28 mennesker fra de fleste verdenshjørner som skulle gjøre dette sammen. Vi hadde to veiledere. Konseptet er som følger: én uke med latter, én uke med gråt og så en uke med stillhet. Jeg var mest skeptisk til latter-uken, gråte-uken så jeg litt frem til, og jeg elsker stillhet, så den uken tenkte jeg ikke så mye på. Hvis du ikke har prøvd å le i tre timer i strekk, så kan jeg rapportere at det er forholdsvis krevende. Gjenta i syv dager og det er virkelig en prøvelse. Som antatt var jeg god på gråtingen, selv om det er en aktivitet jeg virkelig har prøvd å unngå, selv i begravelser. Jeg hadde altså spart opp en god del tårer. Nå skal jeg ikke gå i deltaljer og kjede deg, men, jeg kan si så mye som at uken i stillhet var akkuart så fin som jeg hadde ventet. Da den ble avsluttet med sangen «So Much Magnificence» (Miten & Deva Primal) og vi fikk utdelt en rose hver, var det noe av det strekeste og vakreste jeg har opplevd. Sangen er utrolig nydelig. Sjekk den ut på You Tube om du vil . Jeg spiller den når jeg trenger ro og håp. Og når jeg trenger å gråte, for jeg har sluttet å spare på tårene. Og latteren. Det har litt vært skummelt. Men livet mitt har blitt en god del bedre.

Namaste