Les min blogg

Det hadde gått bra hele desember. Hver gang jeg åpnet postkassen holdt jeg pusten, hver gang den var tom slapp jeg pusten raskt ut mens jeg gikk de få skrittene bor til inngangsdøren din, låste meg inn og hang fra meg jakken på messingknaggen i gangen. Jeg har sluttet å rope – Hei mor, det er bare meg! Det lukter annerledes her nå. For hver ting vi rydder ut forandrer det seg. Og vi har ryddet ut mye. Du er ikke her lenger. Vi rydder deg ut. Ut av livet

Det er ikke alle som vet at du ikke er her lenger.

Du fikk alltid så mye julepost. Konvolutter og kort med nisser, hjerter og stjerner på. Bilder av barn og hunde jeg ikke kjente. Glitter. Så klarte du ikke å komme deg ut til postkassen lenger. Jeg tok inn post generelt og julepost spesielt. La det i den røde kurven. Du ble så glad for post! Så glad at jeg ofte tentke at du kanskje ventet på ett spesilet brev? Hele livet? Fra ham du aldri glemte? Han som ikke var far? Jeg vet ikke hva du ventet på.

Det er ikke alle som vet at du ikke er her lenger.

23. desember gikk det galt. Jeg så det lenge før jeg satt nøkkelen i postkassen og åpnet, det var post til deg. Med stjerner og frimerke fra nabolandet. Hjertet sank i meg. Brodern og jeg hadde jobbet så hardt for at dette ikke skulle skje! Vi finkjemmet hodene våre, adresseboken din, hjertene våre, du kjente så sinnsykt mange. Vi måtte få gitt besskjed! Vi måtte skrive, ringe, tekste, maile!

Det er ikke alle som vet at du ikke er her lenger.

Jeg setter meg i stolen din og ser på brevet. Skal jeg åpne det? Du lærte meg at det ikke er lov å åpne andres brev. Det er jo ditt brev, men du kan ikke åpne det. Jeg finner brevåpneren og lar det stå til. Leser ord som er til deg. Jeg blir litt deg mens jeg leser. Du ville blitt glad for dette brevet. Det var fra en som betydde mye for deg, men ikke fra en hemmelig mann. Så går jeg ut og kjøper det fineste kortet jeg finner i bokhandelen. Skriver tilbake. Forklarer. Forteller. Går til Posten og kjøper grisedyre frimerker. Det er fortsatt lille julaften. Det snør når jeg kommer ut.

Snart er det en til som vet at du ikke er her lenger.

Det er snart fem måneder siden jeg slapp hånden din. Du hadde du allerede sluppet min. For siste gang. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg holdt deg i hånden gjennom livet. Men jeg vet at jeg gjorde det denne uvanlig varme dagen i juli. Etterpå lå du der – helt stille og var ikke mor lenger. Midt i alt det varme ble du kald. Fire timer etterpå var jeg med å bar den kritthvite kisten inn gjennom bakdøren på krematoriet. Vekten av tapet var tyngre enn kisten vi bar. Tross alt.

Jeg går forbi stativet med de knall røde velourjoggedressene og prøver å ikke se dem. Lette etter en sånn i månedsvis, det var ikke så mye du ønsket deg de siste årene, men en sånn joggedress, det ønsket du deg. Jeg pleide å kjøpe en ny hver jul. Og en kalender for neste år. Samt en ringperm til de «viktige papirene».

Det blir ikke sånn mer.

Det var strevsomt for deg, å bli gammel, å bli så hjelpeløs. Så avhengig av andre. Det var slitsomt at du ble så avhengig av meg. Du visste det og jeg visste at du visste. Og så snakket vi ikke mer om det. Ikke om det heller. Hva snakket vi egentlig om? Jo, vi snakket om barna mine, om jobben og om at jeg skulle flytte. Dette siste førte alltid til denne lille replikkvekslingen.

– Jeg skjønner ikke hvorfor du skal flytte til Stokke, sa du. – Jeg skal ikke det, mor, jeg skal flytte til Svelvik. Fordi det er nær vannet. Jeg liker vann. Jeg ville aldri flyttet til Stokke! – Nei da så, svarte du og lot blikket hvile på noe bare du så. Du sukket, løftet blikket og så på meg med brune, våkne øyne. Det blinket som kråkesølv når lyset kom inn fra en bestemt vinkel. Gamle øyne. Du så lenge på meg, jeg vet ikke hva du så. Men det var fint å sitte stille sammen med deg. For en gangs skyld.

Det blir ikke sånn mer.

I fjor fikk vi ikke ta deg ut av sykehjemmet på julaften. Et usynlig virus hadde snudd verden på hodet. Du aksepterte det, men syns det var noe tull. Vi forsikret deg om at neste år skulle vi være sammen som vanlig med alt en julefeiring innebar. Du skulle sitte med nystelt hår og spise ostekjeks og drikke gløgg. Sølvguttenes vakre stemmer skulle fylle stuen og blande seg med lukten av pinnekjøtt og forventnig. Vi skulle glede oss over å være sammen.

Det blir ikke sånn mer.

Litt utpå julekvelden fikk jeg et blide av deg på sms. Du var utstyrt med en teit hatt og hadde grønt glitter rundt halsen. Smilet var definitivt påtatt. En velment gest fra en eller annen som var på kveldsvakt. Det beroliget meg ikke. Tvert imot.

Nå går vi inn i julen uten deg. Uten far. Uten min biologiske mor. Uten min biologiske far. Jeg skal feire min aller første jul som foreldreløs.

Sånn blir det heretter.

God og fredelig jul til deg og dine. Pass på hverandre.

Klem, Sunniva

En tid for å høste og en tid for å så. Jeg er ikke så vel bevandret i Bibelen, men det foresvever meg at sitatet er derfra. Høsten er i hvert fall tid for å høste, derom hersker det liten tvil. Nå driver jeg ikke med landbruk i tradisjonell forstand, så det er ikke helt innlysende hva jeg skal høste. Det samme ser ut til å gjelde for en god del folk med frukttrær. Nå er det jo ikke så mange store eplehager igjen på min kant, men ett og annet tre ser jeg på mine daglige spaserturer. Og de er så fulle av epler! Et Mekka for enhver slange med skumle hensikter. Men akk, de henger, og henger til de til slutt gir slipp. Da ligger de i fuktig gress, mer til glede for mark enn slanger. Da jeg var liten og bodde på landet (ja, Hosle var faktisk landet) hadde Herr og Fru Aas nedi bakken alltid en kasse med epler stående utenfor porten. «Værsågod – ta et eple» stod det med kraftige bokstaver på en treplate. Det tok jo bort mye av gleden med epleslang for oss som var små og mer lystne på eventyr enn epler, men likevel. Vi tok nok med oss ett og annet stort, rødt eple fra kassen på vei inn i skogen. Der, under hassel, lønn og gran var vi blant annet ivrige med å gi melk til pinnsvin.

– Mamma, du drepte jo veldig mange pinnsvin da du var liten, sier den voksne sønnen min. Han liker godt å minne meg på det.

– Ja, men vi visste jo ikke at de ble syke av melk da, svarer jeg.

– Mamma, de ble ikke syke, de fleste døde. Han ser alvorlig på meg med brune øyne.

Nå har jeg sjekket, «En tid for å plante, en tid for å rykke opp», skal det være. «En tid for å drepe, en tid for å lege», heter det også. Jeg er litt over i det nå. Å lege. Viktig å legge litt på den andre vektskålen, gjøre opp for meg så og si, for det var ikke meningen altså, det med pinnsvinene.

Jeg ønsker deg en god og forfriskende høstdag.

Ja altså, jeg tenker jo fort på den der sangen som var fast innslag i Ønskekonserten på radio. Men nå er det faktisk sånn at jeg plutselig skjønner hva han mener med den teksten. For de nære tingene har blitt viktigere for meg. Og jeg har begynt å gjøre mine gleder veldig enkle. Og da blir det så mange flere av dem. Jeg gleder meg for eksempel veldig over min morgensmoothie, som jeg har drukket hver morgen siden november, bortsett fra når jeg er på tur. Det var nemlig i november at jeg kjøpte boken Helserevolusjonen som er skrevet av en svensk vitenskapsjournalist som heter Maria Borelius. Bang! Hekta! Jeg ble rett og slett utrolig glad da jeg fant den boken (takk til deg Ane). Den sammenfatter så mye av det jeg tror på og som jeg selv har erfart. Hun skriver om alt fra yoga og meditasjon, via snille tarmbakterier til betennelsesdempende mat og smart trening. Den er perfekt. Jeg leser den igjen nå. For tredje gang. Men altså, det var i denne boken jeg fikk inspirasjon til å lage min grønne morgensmoothie. For en som normalt ikke spiser frokost, så er dette et STORT skritt i riktig retning.

Sånn gjør jeg det;

Et par håndfuller fersk spinat (fra pose)
En håndfull grønnkål (fra pose)
4 frosne jordbær
2 ss frosne blåbær
1/2 banan
1 ss chiafrø
1 ss linfrø
1 ss spirulinapulver eller annet grønt pulver
4 valnøtter
1 mål proteinpulver (jeg bruker Plantforce Synergy proteinpulver og liker best den som er natrurell, men finnes i andre smaker)
ca 2 dl mandel-, soya- eller havremelk

Kjør alt i blenderen og kos deg glugg i hjel med supersunn smoothie. Denne holder meg meg mett i ca 4 timer og jeg føler at jeg har fått en veldig sunn start på dagen. Da er det lettere å velge smart resten av dagen.

Grønn smoothie med spinat og grønnkål

Fortsatt god, sunn lørdag til deg.

Lev livet helt

Jeg har møtt mange mennesker i min praksis som terapeut. Noen av dem visste at de snart skulle dø..

Min behandling var da lindrende og alltid et supplement til konvensjonell behandling. Min jobb er å øke livskvaliteten i den tiden som er igjen.

I samtale med disse pasientene var det noen ting som gikk igjen. Verdifulle betraktninger fra noen som går foran oss på veien. Det har vært tankevekkende for meg . Jeg tenker annerledes om livet mitt og hvordan jeg vil leve det. Vi trenger kanskje ikke bli dødssyke for å gjøre endringer? Det er naturlig at mennesker utvikler seg og vokser når de nærmer seg og tenker over sin egen død. Man skal aldri undervurdere et menneskes mulighet for utvikling. Vi reagerer alle forskjellig på vissheten om at vi skal dø. Anger, redsel, sinne, benektelse, er noen av følelsene som kan komme opp. Hvis man spør hva de ville gjort annerledes og hva de angrer på, så svarer de omtrent likt.