Det blir ikke sånn mer

Det er snart fem måneder siden jeg slapp hånden din. Du hadde du allerede sluppet min. For siste gang. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg holdt deg i hånden gjennom livet. Men jeg vet at jeg gjorde det denne uvanlig varme dagen i juli. Etterpå lå du der – helt stille og var ikke mor lenger. Midt i alt det varme ble du kald. Fire timer etterpå var jeg med å bar den kritthvite kisten inn gjennom bakdøren på krematoriet. Vekten av tapet var tyngre enn kisten vi bar. Tross alt.

Jeg går forbi stativet med de knall røde velourjoggedressene og prøver å ikke se dem. Lette etter en sånn i månedsvis, det var ikke så mye du ønsket deg de siste årene, men en sånn joggedress, det ønsket du deg. Jeg pleide å kjøpe en ny hver jul. Og en kalender for neste år. Samt en ringperm til de «viktige papirene».

Det blir ikke sånn mer.

Det var strevsomt for deg, å bli gammel, å bli så hjelpeløs. Så avhengig av andre. Det var slitsomt at du ble så avhengig av meg. Du visste det og jeg visste at du visste. Og så snakket vi ikke mer om det. Ikke om det heller. Hva snakket vi egentlig om? Jo, vi snakket om barna mine, om jobben og om at jeg skulle flytte. Dette siste førte alltid til denne lille replikkvekslingen.

– Jeg skjønner ikke hvorfor du skal flytte til Stokke, sa du. – Jeg skal ikke det, mor, jeg skal flytte til Svelvik. Fordi det er nær vannet. Jeg liker vann. Jeg ville aldri flyttet til Stokke! – Nei da så, svarte du og lot blikket hvile på noe bare du så. Du sukket, løftet blikket og så på meg med brune, våkne øyne. Det blinket som kråkesølv når lyset kom inn fra en bestemt vinkel. Gamle øyne. Du så lenge på meg, jeg vet ikke hva du så. Men det var fint å sitte stille sammen med deg. For en gangs skyld.

Det blir ikke sånn mer.

I fjor fikk vi ikke ta deg ut av sykehjemmet på julaften. Et usynlig virus hadde snudd verden på hodet. Du aksepterte det, men syns det var noe tull. Vi forsikret deg om at neste år skulle vi være sammen som vanlig med alt en julefeiring innebar. Du skulle sitte med nystelt hår og spise ostekjeks og drikke gløgg. Sølvguttenes vakre stemmer skulle fylle stuen og blande seg med lukten av pinnekjøtt og forventnig. Vi skulle glede oss over å være sammen.

Det blir ikke sånn mer.

Litt utpå julekvelden fikk jeg et blide av deg på sms. Du var utstyrt med en teit hatt og hadde grønt glitter rundt halsen. Smilet var definitivt påtatt. En velment gest fra en eller annen som var på kveldsvakt. Det beroliget meg ikke. Tvert imot.

Nå går vi inn i julen uten deg. Uten far. Uten min biologiske mor. Uten min biologiske far. Jeg skal feire min aller første jul som foreldreløs.

Sånn blir det heretter.

God og fredelig jul til deg og dine. Pass på hverandre.

Klem, Sunniva

2 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.