Slik ble jeg Russebertemamma

Russetiden kom skikkelig brått på. Ikke for datteren min (selveste Russeberta), det viste seg at hun hadde forberedt seg i flere år. Hun var på sin første rulling året før hun var russ og hadde visst vært “på buss” fra første året på videregående.  

Stemningen i gangen hjemme er ikke på topp. 

– Du kan virkelig ikke rulle nå! Det er skole i morgen og forresten er du ikke russ før neste år, stemmen min er høy og ladet med en god del utilsiktet irritasjon og bekymring.        

– Slapp av mamma, de kjører meg rett til skolen i morgen, roper hun på vei ut døren. 

– Dette er fullstendig uakseptablet! Du får ikke lov! Jeg roper, men ordene treffer døren hun har smelt igjen bak seg og faller hjelpeløst mot dørmatten. 

Hvordan skulle jeg takle russetiden uten å bli sprø? Russen min og jeg var på totalt forskjellige planeter og kommuniserte dårlig om alt som hadde med russetid å gjøre. Hun gledet seg like mye som jeg grudde meg. Situasjonen i heimen var uholdbar. 

Tanken om å blogge, se russetiden fra et mammaperspektiv, fikk jeg mens jeg stod i dusjen en ettermiddag i mars 2017. Dagen etter var jeg i gang. Bloggen fikk raskt et stort publikum. Både russ og russeforeldre leste og kommenterte. Nå er det et år siden sistemann (Lillebror) var russ her i huset. Vi har rullet fra oss, men hjulene på bussen de går rundt og rundt, rundt og rundt, rundt og rundt. Hjulene på bussen de går rundt og rundt, gjennom hele byen. 

Innleggene på russebloggen lever videre. Kanskje til glede og trøst for kommende russ og deres foreldre. Eller andre. Chikelakke! 

Click here to add your own text