Hei!

Det er tidlig morgen i stuen. Jeg er halvveis nede i den andre tekoppen og har tatt min daglige håndfull med vitaminer, mineraler og fettsyrer. Det er en del av mitt morgenrituale. Det er sunt for psyken min med rutiner Utenfor de upussende vinduene er den kjente utsikten innhyllet i stummende mørke Jeg ser på klokken og tenker at solen må ha forsovet seg og mistet bussen. Så husker jeg at det er oktober og at det ikke er mitt ansvar å få den opp.

Det er så stille her. Rommene til Russeberta og Lillebror er akkurat like rene og ryddige som i går. Jeg kjenner på hvordan det er å være mamma på avstand. Og så lurer jeg på hvordan det er å være dem akkurat nå. Jeg håper de har fått med seg det de trenger. At jeg har klart å pakke ned det viktigste og at bagasjen deres ikke har blitt for tung og full av uvesentligheter. Like galt blir det om den har blitt for lett og at de mangler noe vesentlig. Akkurat nå kjenner jeg at det å være mamma er det mest krevende jeg har gjort. Og det mest givende. Og helt sikkert det viktigste, selv om prioriteringene mine ikke allitd har gjennspeilet det.

Og så husker jeg en kveld for lenge, lenge siden. Kveldsmaten var spist og små tenner pusset. Boka var lest og sangene sunget. Det var helt stille i rommet og du lå under en blå dyne med Max Mekker-motiv. Jeg trodde du hadde sovnet. Jeg hadde nesten sovnet selv. 

– Mamma?
– Ja?
– Uten deg går verden under. 
 

Det er skikkelig, skikkelig stille her. Jeg hører så godt hva jeg tenker. Solen har endelig kommet seg opp, helt selv. Det ser ut til å bli en veldig fin dag. Og du. Mellom oss. Om kvelden, før jeg legger meg, stikker jeg hodet inn på de tomme rommene deres og sier «god natt». 

 

Russebertemamma logger av for å #taendaenkoppte #finnevinterjakka #sjekkeblogglista

Så ble det lyst. Foto: Russeberta faktisk. For lenge siden. 

 

2 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *